Ida Louise Meland Skarsten (30) fra Trondheim endte plutselig opp i Røyrvik. Der kunne hun ikke hatt det bedre.

Øst for Namsvatn ligger fjellet Derga/Dearka, som Ida elsker å fotografere. Hun har også vært på toppen flere ganger. Selv Andor har det. – Han var sju uker gammel, og sikkert den yngste som noen gang har vært der oppe, tror jeg.

– Har det helt fantastisk

Etter at kjæresteriet var et faktum, og etter et halvt år med pendling mellom Grong og Røyrvik, fikk Ida stilling som norsklærer på skolen i Røyrvik. 

– Mange spør meg, også hjemmefra i Trondheim; om jeg trives her oppe. Og da svarer jeg alltid at jeg har det helt fantastisk, smiler Ida.

– Jeg gjør akkurat det jeg vil og alt som jeg liker å gjøre, får jeg gjøre her. 

Om det så er å ta seg en båttur, fiske middagen sin selv, ta med børsa på ryggen og se seg om etter storfugl, eller ta med Tipo og fotokameraet på en gåtur og knipse bilder, så har Ida det som plommen i egget.

Ida speider ut av stuevinduet mens sønnen Andor (5 mnd) sover dupp. Herfra kan hun nyte synet av Steinfjellet og Heimvatnet.

Lærerjobb i Namdalen

Da masteren i læreryrket var i boks fra NTNU, søkte Ida på jobb rundt omkring i nærområdet, men innså raskt at det var vanskeligere å få seg jobb i Trondheim enn andre steder. 

– Dermed søkte jeg overalt og hadde ingen spesielle ambisjoner. Planen var at jeg skulle returnere til Trondheim etter noen år med jobb likevel, hadde jeg tenkt.

Så ble hun tilbudt jobb som lærer ved Grong videregående skole, og der trivdes hun fra første dag.

– Det var en så artig jobb med gode kolleger, smiler Ida.

Det eneste som ikke var så trivelig, var at hun innså at hun var litt ensom utenom arbeidstiden. Hun hadde hunden Tipo, en lancashire heeler, men skulle gjerne hatt noen å dele livet med.

Fant kjærligheten via app

Dermed registrerte hun seg på en dating-app for å se om det kunne finnes noen der ute for henne. Og da dukket Kristoffer (31) fra Røyrvik opp.

– Mange her i Røyrvik ble litt sjokkerte da vi fortalte hvordan vi møttes, for de ante ikke at han hadde en dating-app. Han er ikke på sosiale kanaler en gang, ler Ida. 

Kristoffer hadde nettopp flyttet til Namsvatn og overtatt et småbruk fra onklene sine, og han inviterte Ida med på date hjem til seg.

– Vi hadde øyeblikkelig god kjemi og alt klaffet så bra. Og da det viste seg at vi begge var på utkikk etter et forhold, så ble det oss, forteller Ida. 

Ida Louise Meland Skarsten har funnet kjærligheten, roen og gleden med livet i fjellbygda. Bildet i bakgrunnen har hun selv tatt som entusiastisk amatørfotograf. – Jeg elsker fjellet Derga/Dearka. Det er så vakkert.

Ida Louise føler hun har slått seg til ro i paradis. I Namsvatn i Røyrvik er hun omringet av skog, sjø og majestetiske fjell.

Her bor hun med samboer Kristoffer, sønnen Andor, tre hester, to hunder og en katt.

Men hvem skulle ha trodd at hun, trondhjemmeren, skulle ende opp i Røyrvik?

– Jeg skjønner at folk lurer på det, smiler Ida mens hun skuer ut av vinduet og nyter synet av Heimvatnet som speiler seg i høstsola.

– Jeg er byfrøkna som havnet her, og mange synes det er rart, ler hun.

Fra fugl til elg

Men så rart er det kanskje ikke likevel. Spesielt med tanke på hvor mye felles hun har med mange som bor i det vakre fjellandskapet i Røyrvik. Jakt og friluftsliv for eksempel.

– Jeg begynte med jakt som tenåring, da som fuglejeger. Men her oppe har jeg blitt introdusert for elgjakt og har vært med på det i tre år. Og så har jeg vokst opp i en aktiv familie som er glad i friluftsliv, forteller Ida.

Men tilbake til hvordan hun endte opp i Namsvatn . . .

Andor fikk navnet sitt allerede før han var født. – Det var Kristoffer som alltid hadde ønsket seg en sønn med navnet Andor, så da vi fant ut at vi ventet en gutt, kalte vi ham det med én gang, forteller Ida.

– Skal bo her

Lenge før hun ble mor, så sa Ida til Kristoffer: "Her skal jeg bo så lenge jeg har jobb."

– Men etter at jeg er blitt mamma, så synes jeg at Andor fortjener å vokse opp her i Røyrvik – uansett om jeg har jobb eller ikke, sier Ida og viser til at ungene på skolen leker på tvers av alder og at de har det så godt i fjellkommunen.

– Så nå tenker jeg at jeg skal bo her for resten av livet, smiler hun.

Både Ida og Kristoffer er glade i å ri på hest. I Namsvatn har de store selveide områder å ferdes i, både rundt gården og på hytta, som ligger lenger inn i fjellet.

Glad i dyr

Det var for øvrig ikke bare Ida og Kristoffer som fant kjærligheten da de møttes. Hundene deres, Kristoffers finske støver og Idas Tipo, ble også veldig glade i hverandre.

Sammen har de også katten Mim i tillegg til tre hester som går på beite ikke så langt unna.

– De trives så godt her, og vil gjerne være mest mulig ute, selv om vinteren, forteller Ida mens hun tar med Tipo og Andor bort til hestene for å gi dem gulrøtter.

Ida er en ivrig hobbyfotograf og blir ofte spurt om å fotografere konfirmanter og familier i Røyrvik. På stueveggen har hun hengt opp bilder av hundene Frøya og Tipo i tillegg til favorittfjellet Derga/Dearka. – Det blir vel en del bilder av Andor der etter hvert, ler Ida.

Elsker læreryrket

Hun understreker at hun trives like godt i Røyrvik som hun gjorde i Grong. 

– Jeg har mange venner her, både unge og gamle, som jeg møter ofte, forteller Ida, og legger til at hun også er veldig glad i kollegene på skolen og elevene sine på mellomtrinnet.

– Elevene mine har vært med meg på isfisking og rideturer her hjemme på gården. Jeg elsker å finne på mye gøy sammen med dem, stråler hun.

Lille Andor har også vært og hilst på elevene i klasserommet flere ganger, og det tenker Ida å fortsette med mens hun er i mammapermisjon.

– Elevene synes det er veldig stas. De kom til og med med gaver til meg da Andor var nyfødt, smiler Ida.

Hør og se Ida selv fortelle om sitt møte med Røyrvik, og hvorfor falt så totalt for fjellbygda og livet her.

Godt lokalsamfunn

– Og så er det så fine folk som bor oppi her, uttrykker Ida med et strålende smil, og forteller at lokalsamfunnet er tett og nært ettersom de er så få innbyggere.

I Namsvatn er det 11 husstander til sammen.

– Likevel, bare et par uker etter at jeg flyttet hit, så var jeg nesten ikke hjemme en eneste kveld. Det var liksom alltid noe som skjedde som jeg ble invitert med på rundt om i Røyrvik. Som Bonko-kvelder for eksempel. Det var jeg på senest i går, smiler Ida. 

FØLG OSS GJERNE PÅ FACEBOOK: